En kultur på vei hjem

Jesus forteller lignelsen om to sønner. Den yngste går til faren for å ta ut sin del av arven. Han drar til et land langt borte og sløser bort alt i en orgie av rus, prostituerte, gambling og tøys. Så selger han seg som tjener og ender opp med å spise grisemat. Først da våkner minnene om hjemmet han kom fra. Å komme til seg selv, er begynnelsen på omvendelse til Gud. Man må ikke til bunns for å oppleve det. Det holder å forstå sin posisjon som synder i behov av nåde. Den bortkomne sønnen er historien om hvert individ som kommer der. Men kan lignelsen gjelde mer enn individet? Kan vår kultur være den bortkomne sønnen som sløser bort arven i et land langt borte og som nå er i ferd med å komme til seg selv?

Vår kultur er i krise. Uavhengighet og individualisme truer fellesskapet. Ideologier driver krig med hverandre og globale konflikter påvirker indre forhold. Samfunnets viktigste byggestein, familien, er i oppløsning. Sex trivialiseres og kobles fra reproduksjon og forpliktende relasjon. Vi ser høye aborttall, fallende fødselstall, forvirring rundt kjønnsroller og bortfall av det forpliktende forholdet mellom mann og kvinne. Generasjonen som vokser opp er den første på lenge med dårligere framtidsutsikter enn sine foreldre. De hører: Du kan bli hva du vil, du kan gjøre hva du vil og DU er hovedpersonen i eget liv. Du kan skape mening for deg selv og det som er sant for deg, det er sant, for deg. Her er ikke noe fundament å bygge på. Unge mennesker blir svømmende rundt i et hav av relativisme på jakt etter fast grunn som gir fotfeste. Resultatet er stress, meningsløshet og depresjon

Nå skal jeg ikke svartmale fullstendig, for dette bildet stemmer ikke for alle. Men det gjelder mange nok til at kulturen viser tegn på forfall og kanskje også er i ferd med å innse hva vi kan miste. I løpet av min levetid har vesten opplevd en ateistiske bølge som sa til Gud: Du er død for oss. Vi tror ikke lenger på deg, vi vil leve livet uten deg, men gi oss arven. Gi oss fruktene av troen: Ja til menneskeverd, menneskerettigheter, frihet, nestekjærlighet, allmenn opplysning, og vitenskap. Men samtidig nei til Gud som har gitt oss dette. Som Os Guiness sier: Vestlig kultur er som kuttede blomster, vakre å se på, men fjernet fra roten som gir dem liv og på vei til å visne.

Vår kultur er på god vei til å sløse bort arven i egoisme, hedonisme og materialisme. Russel Brand personifiserer denne reisen. Rockestjernen, humoristen og filmstjernen har levd som kong Salomo og testet alt penger og berømmelse kan gi. Etter lengre tids åndelig søken har han nå tatt imot troen på Jesus og latt seg døpe. Han har kommet hjem. Russel Brand er som resten av den vestlige kulturen, del av en kollektive hukommelse om et hjem vi kommer fra og hadde det bedre i. Han er ikke den eneste. Ayaan Hirsi Ali var en av lederskikkelsene i den ateistiske vekkelsen på begynnelsen av 2000 tallet. Hun har våknet opp til kristendommens betydning for vestlig kultur og funnet fram til personlig tro på Jesus som hun offentlig deler med frimodighet. Andre samfunnsdebattanter og intellektuelle gjør lignende reiser. Jordan Peterson, Tom Holland, Louise Perry og Douglas Murray er innflytelsesrike stemmer som setter kristen tro i et svært godt lys uten at de selv har tatt steget fullt ut og blitt kristne. Disse og flere med dem viser tegn på at kulturen begynner å komme til seg selv og husker seg tilbake til et bedre sted.

Det verste ved å være kristen i Skandinavia de siste 20 årene er å måtte forholde seg til folks oppfatninger av kristen tro. De er en god blanding av åpenlys fiendtlighet og total likegyldighet som har ført til at kristne bevisst eller ubevisst ofte skjuler sin kristne identitet. Aktive kristne har blitt det Bjørn Stærk kaller den usynlige minoriteten. Kan det være at vi nå ser mot en framtid med vennligere innstilling og likegyldige mennesker som begynner å bli nysgjerrige? Vi ser små drypp av det i vår menighet. Rapporter fra resten av kirkelandskapet gir samme signal. Søkende mennesker er ikke lenger forbeholdt attraktive megamenigheter med inspirerende gudstjenester. Nysgjerrige mennesker dukker opp mange steder.

Dersom kulturen er på vei hjem, så må det være et hjem å komme til. Hjemmet skapes av familien som bor der. Familie etableres gjennom kjærlighet og forpliktelse. Slik også med kirkefamilien. Oppriktig tro på Gud, forpliktelse til fellesskapet og omsorg for hverandre kjennetegnet den første kirken i Jerusalem. Når dette får prege fellesskapene våre, blir de gode hjem å returnere til. Den hjemmeværende sønnen i Jesu lignelse var ikke på det sporet. Han var sur på broren og syns han ble ønsket hjem på en alt for lettvint måte. Vi øyner moralsk overlegenhet, egenrettferdighet og kanskje misunnelse. I sterk kontrast til sjenerøsiteten Jesus promoterer i lignelsen.

Jesus inviterer de hjemmeværende til å glede seg med dem som kommer hjem. Det enkleste er å være sur på kulturen og kulturens valg bort fra Gud. Men dersom vi skal ha kapasitet til å ta imot de som kommer hjem, så må vi også klare å se på kulturen med kjærlighet. Vi trenger kjærlighet til landet, kjærlighet til folket og kjærlighet til historien. Da kan vi rundt i våre kirker vise gjestfriheten som Jesus oppmuntrer til og gjøre som faren sier i slutten av lignelsen: «nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen» La oss i denne tiden finne motivasjon til å skape gjestfrie og sjenerøse fellesskap som gleder seg med den som kommer tilbake. Et hjem man har lyst å være del av og et hjem man har lyst å komme tilbake til.