Om helbredelse og manglende helbredelse

Bibelen er full av mirakler. De dukker jevnlig opp i de gammeltestamentlige historiene. Jesus ble kjent fordi han helbredet syke, drev ut demoner og gjorde mirakler. Det samme skjedde gjennom apostlene og den første kirken. Evangeliet forkynnes og demonstreres med tegn og under. Kirkehistorien har tilsvarende mønster med evangelieforkynnelse og mirakler. Fram til ganske nylig har muligheten for mirakler vært åpen fordi det rådende verdensbilde var å se tilværelsen som fullladet med åndelig nærvær. Man forstod verden som en slagmark for gode og onde krefter i kamp om kontroll. Virkeligheten var mer enn det som kunne sees, tas på og føles. Like virkelig var den usynlige åndelige verden. I en slik måte å se verden var mennesket en svamp, åpen for påvirkning utenfra og i stand til å absorbere også fra en åndelig virkelighet. Et elastisk univers, åpent for påvirkning fra det åndelige, ga rom for det sansene ikke oppfattet. Derfor var mirakler både mulig og innenfor horisonten av det man kunne forvente. De uforklarlige hendelsene kunne forklares. I ettertid ser vi at også naturlige fenomener fikk en overnaturlig forklaring. Man forklarte det uforklarlige med Gud. Ettersom vitenskapen har utviklet seg har undringen blitt mindre og det åndelige havnet i skyggen. Vårt rådende verdensbilde har blitt mekanisk. Universet er blitt lukket for påvirkning og vår tilværelse sentreres rundt naturlovene. At alt kan forklares med vitenskap har blitt så innprentet i oss at det moderne mennesket er programmert til å tro at mirakler ikke skjer. Den eneste virkeligheten vi kan regne med, er den som måles, testes og kalles vitenskap. Men fortsatt er vi skapt i Guds bilde. Livets ånd er fortsatt blåst inn i oss av Gud. Vi er like fullt åndelige vesener som lengter etter den åndelige virkeligheten som vår tids fornuft har sagt ikke eksisterer. Augustins betraktning for 1600 år siden er like sant. «Du Herre, har skapt oss for deg selv og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg.» Vi trekkes ubønnhørlig mot den åndelige virkeligheten fordi det ligger dypt i oss.

Jeg har falt til ro med at Gud er virkelig og kristen tro sann, uavhengig av hvor mange mirakler som måtte skje eller ikke skje. Denne tryggheten vil jeg etter beste evne gi videre. Troen på Gud og etterfølgelsen av Jesus gir mening, henger sammen og er inngangen til et godt og fruktbart liv. Min begrensede erfaring sier dessuten at verken enkeltpersoner eller miljøer får leve i en konstant strøm av mirakler. Da er det godt å kunne falle tilbake på en trygg tro som forholder seg til Gud uansett hva man erfarer. Faren med denne posisjonen er å glemme å strekke seg etter, bli kjent med og erfare den åndelige virkeligheten som finnes. Som ung kristen opplevde jeg dragningen mot det overnaturlige sterkere enn jeg gjør nå. Møtene med forbønn for syke, profetier og åndserfaringer var de mest spennende og for å være ærlig også de mest livsforvandlende. All verdens kunnskap og innsikt må ikke fjerne oss fra å ta Bibelens ord om mirakler på alvor. Jesus sa til sine disipler: De som tror på meg skal gjøre de samme gjerninger som meg. Ofte når han helbredet syke sa han: Din tro har frelst deg. Han sa også: «Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik.» Jesus har gitt staffetpinnen over til kirken. Vi, kirken, er som Paulus skriver, hans kropp. Det vil si at vi er hans munn, hender og føtter. Vi går hvor han vil gå, sier det han vil si og gjør det han vil gjøre. Evangeliene er begynnelsen av Jesu virke. Apostlenes gjerninger er fortsettelsen. Kirkehistorien er fortsettelsen av apostlenes gjerninger og vi lever i det foreløpig siste kapittelet. Jesus virker fortsatt gjennom sin kirke. Det åpner for mirakler.

Nylig hadde vi besøk av Albert Ndayizal i Sentrumkirken. Han prekte om bønn som bryter gjennom, så ba han for dem som ønsket det. Kvelden ble fylt av åndelige erfaringer og oppmuntringer. Albert ba kraftfulle, frimodige bønner som demonstrerte forventning om Guds inngripen. Bønner i tråd med Jesu undervisning om å be i tro, med forventning til Gud. Tro og forventning smittet over på forsamlingen, og mange fikk oppmuntrende møter med Gud. Men det er ikke sikkert at historiene om konkrete helbredelser er mange. Kanskje de også uteblir? Miraklene er unntaket, og ikke regelen. I etterkant finner vi gjerne også naturlige forklaringer på det som først opplevdes som et mirakel. Vi lander igjen på «default mode» og ser verden gjennom briller av et mekanisk verdensbilde. Jeg ønsker for egen del og på vegne av menigheten at vi lærer oss å forstå og regne med den åndelige verden. At vårt verdensbilde gir rom for helbredelser og mirakler. At vi kan be gjennombruddsbønner som forventer at sykdom forsvinner og situasjoner endres. Bønner som ikke har glemt at vi lever i en verden som er åpen for Guds inngripen og hjelp.

Tilværelsen vår er diktert av naturlovene, men det er rom for at Gud griper inn. Lovene kan strekkes. Guds Ånd svever fortsatt over vannene, Gud skaper fortsatt med sitt ord og han er aktiv i vårt liv. Universet er elastisk og ikke mekanisk. I et mekanisk univers vil man ligne et mirakel med en klokke som har stoppet å tikke. Mirakelet skjer når urmakeren fikser klokken så den tikker igjen. Da faller få ting inn under kategorien mirakel. I et elastisk univers, der Guds ånd svever over vannene og Gud er aktiv i vårt liv, finnes det bedre måter å forklare mirakler på. CS Lewis bruker eksempelet med når Jesus gjorde vann om til vin. I utgangspunktet et uforklarlig mirakel. Men Lewis påpeker at Gud har lagt ned i naturen mulighet for vann å bli til vin. Vann faller til jorden fra skyene i form av regn, trekkes fra jorden opp i røttene til vintreet. Derfra blir vannet trukket inn i den voksende druen. Druen høstes så og vannet fra den presses ut. Vannet har nå blitt til vinjuice som lagres i en tønne for fermentering. Gjennom rette forhold og tid, blir druejuicen til vin. Gud har i skaperverket laget denne muligheten og gjennom århundrene vært tilstede når vann blir til vin. Mirakelet som skjer i Kana er en voldsom fortgang i prosessen. På samme måte har Gud lagt ned naturlige helbredelsesprosesser i kroppen vår. Leger får fortgang i prosessen med hjelp av medisiner. Slik fungerer også bønn for syke. Gud er den store legen som gir fortgang i helbredelsesprosessen som svar på bønn. Vi lever i et elastisk univers der naturlovene kan bøyes og det er rom for fortgang. Det er rom for et mirakel. Vi kan erfare det og kan derfor be med tillit og forventning.

Forklaring for at mirakler skjer er viktig, men det er enda viktigere å kunne forklare når miraklene uteblir. Uansett hvor forventingsfulle og frimodig man er, så er miraklene forholdsvis sjeldne og skuffelsene vanlige. For det moderne menneske er den enkleste tilnærmingen å legge vekk forventningen Da slipper man å bli skuffet. Men er det ikke bedre å forvente mirakler, glede seg med dem som opplever mirakler og lære seg å leve med at mirakler også uteblir? I de pinsekarismatiske miljøene finnes to sentrale teologiske retninger som forklarer helbredelse. Den første ser helbredelse som del av forsoningen. «Sannelig våre sykdommer har han båret» «Ved hans sår har vi fått legedom» Vi tar imot helbredelse i tro som vi tar imot frelsen i tro. I min oppvekst var det mange miljøer som prekte og underviste tro. Flere av disse miljøene var tiltrekkende, fordi man erfarte mirakler og opplevde sterke møter med Gud. De forklarte også hvorfor helbredelser skjer. Men når forkynnelsen om mirakel gjennom tro kommer i ubalanse, og det gjorde den i flere av disse miljøene, så blir det utfordrende. For Bibelen lover oss ikke et friksjonsfritt liv med full helse og bankkonto. Sykdom, lidelse og økonomiske utfordringer er en del av livet som man ikke bare tror seg ut av. Gud er ikke en automat som vi putter en trosbønn på for så å få et mirakel av helse, gjenopprettelse og økonomisk velsignelse i retur. Det er kraft i ord og det betyr noe hvordan vi snakker, men positiv bekjennelse fjerner ikke alle problemer. Ubalansert forkynnelse om tro skapte dessverre ensomhet og overfladiskhet. Når idealet om et velsignet liv ikke stemmer med virkeligheten blir det et nederlag å innrømme livets utfordringer og vanskeligheter. Da skjuler man heller problemene og bærer dem i ensomhet. Teologi som forklarer mirakel med tro ender dessverre også opp med å forklare mangel på mirakel med mangel på tro. En slik teologi legger for mye over på oss mennesker og vil over tid påvirke helse og liv negativt. Denne forkynnelsen som legger vekten på tro, bør ledsages av et budskap av nåde og at alt vi får fra Gud er gratis og ufortjent. Samtidig må det også gis rom for at lidelse, sykdom og utfordringer fortsatt er del av et normalt menneskeliv.

Den andre teologiske retningen knytter helbredelser til Guds rike. Jesus forkynte det gode budskap om at Guds rike var kommet nær. Så demonstrerer han Guds rike ved å helbrede de syke og kaste ut de onde ånder. For sånn er det der Gud bestemmer. Helbredelsen og mirakelet gir et frampek på det som vi kan vente oss i hans rike og at Guds gode plan for oss er helse. Det forklarer på en god måte hvorfor helbredelser skjer, men det forklarer også hvorfor de ikke skjer. Selv om Guds rike er kommet nær, lever vi fortsatt i denne verden. Og denne verden er fallen. Mye er ikke på plass. Ulykker og lidelser skjer og kroppen er skrøpelig. Bibelen sier at vi er underlagt forgjengeligheten. Vi skal engang dø. Hagen gir ikke bare blomster, men også ugress. Når miraklene skjer, ærer vi Gud og sier Guds rike er kommet nær. Når mirakelet ikke skjer, venter vi på at Guds rike som en gang skal komme fullstendig og i kraft. Vi lever i overlappen mellom en fallen verden og Guds fullkomne rike. Guds rike er kommet nær, og Guds rike kommer. Allerede nå, men ikke ennå. Det gir oss frimodighet til å be om helbredelse og fyller våre bønner med forventning og tro. Men når miraklene uteblir vet vi at vi lever i en fallen verden hvor vi fortsatt venter på at Guds rike skal komme.

Hvordan skal vi så be? Vissheten om at vi lever i en fallen verden der Guds vilje ikke skjer fullstendig, ber vi ikke bønner som lover mer enn de kan holde. Men vissheten om at Guds rike er kommet nær og Guds vilje for oss er god, gir frimodighet til å be trosfylte bønner som bekjenner Guds løfter. Vi kan be med proklamasjon og direkte språk slik vi ser både Jesus og apostlene gjøre i Bibelen. Men til slutt er det ikke bønnestil, form og ordene vi bruker som gjør at vi får bønnesvar. Vi skal ikke kopiere andres bønnestil. Jesus sier: Vi blir ikke bønnhørt ved å bruke mange ord. En romersk offiser hadde en gutt som var lam i beina Han sa til Jesus; Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så blir gutten min helbredet. Jesus hadde åndelig styrke og myndighet. Det var nok med et ord. Her ligger hemmeligheten til bønner med kraft og åndelig styrke. Den kraftfulle bønnen er bedt i Jesu navn. Jesus selv sier: Dersom noen ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. En bønn i Jesu navn bes på vegne av Jesus. Når helbredelser skjer, vet vi hvem som skal ha æren og minnes at Guds rike er kommet nær. Når mirakelet uteblir, vet vi at hans rike til slutt kommer og at i det riket skjer hans vilje fullkomment.