Gud er far

“Når Gud er en far som formaner oss så er vi ærlige med hverandre”

Vi forholder oss til Gud som far og kirken som familie. Å snakke om andre troende som brødre og søstre høres kanskje noe corny ut, men bak ligger en dyp sannhet: Kjærligheten, omsorgen, tilhørigheten, forpliktelsen og vekstmulighetene som kjennetegner en sunn familie videreføres inn i kirkefellesskapet. 

Hvordan vi forstår Gud påvirker først hvordan vi forholder oss til Gud, men i neste omgang så former det hvordan vi prioriterer i livet og forholder oss til andre. Det første vi tenker på når det kommer til en fars rolle er ubetinget kjærlighet.  

Paulus skriver i brevet til Galaterne at de som tror har fått barnekår. En far som elsker sine barn ubetinget gir trygghet og tillit. Det gjør noe med et menneske å vite at man er elsket o g ønsket. Her begynner det kristne livet. 

En far gjør samtidig mer enn å elske. Den boken i Bibelen hvor det står mest om hva en far gjør er Ordspråkene. Nesten alle ordspråk som sier noe om hva en far gjør har ordene formaning, oppdragelse, rettledning eller refs i seg. En far ser potensiale i sine barn og oppmuntrer (ordet formane kan også oversettes med å oppmuntre) dem til å strekke seg mot dette. Historisk blir også farsrollen identifisert med grensesetting og å vise konsekvenser av å trø over grensene. Foreldre som elsker sin barn ubetinget, men hopper over grenser og konsekvenser, får gjerne barn som er trygge på seg selv, men som kanskje mangler grunnleggende respekt for konsekvensen av ens egne handlinger. Hvordan vi lever livene våre har betydning, og våre foreldre har i oppveksten hatt ansvar for å fortelle og vise oss hvordan vi skal leve. 

Vår Far i himmelen oppdrar, formaner, rettleder og refser sine barn. Dette gjør han fordi han vil det beste for oss og fordi han vil at vi skal leve vårt fulle potensiale (for å bruke den klisjeen). 

Påvirker måten vi ser Gud som far hvordan vi forholder oss til andre? Hva betyr det at Gud er en far som formaner og rettleder for hvordan jeg forholder meg til de nær meg? Spør vi noen gang etter tilbakemelding fra andre? Kan vi være direkte og ærlige i samtaler? Våger vi å si i fra når noen nær oss er i ferd med å rote seg inn i trøbbel?

Når Gud er en far som formaner oss så er vi ærlige og direkte med hverandre.