Det åndelige menneske

Kommentar til 1. mosebok 2:7

Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.
1. mosebok 2:7

Skapelsesfortellingen er så rik på sannhet, mening og visdom at det er verdt å tygge på enkeltvers. I dette verset har den hebraiske grunnteksten et ordspill som går tapt i oversettelsen. Ordene for Adam og jord er nesten identistike. Ordet for menneske er adam og ordet for jord adama. Adam er formet av adama. Mennesket er jordisk og tilhører jorden. Å ha beina sine godt plantet på jorden er ikke bare en jærsk tanke, det er en bibelsk tanke. Det gir mening å være glad i jorden.

Det neste ordspillet i teksten handler om forholdet til Gud. Ordet for liv er hayyim og ordet for levende er hayya. Gud blåste liv i mennesket og mennesket ble levende. Gud blåste ånd i mennesket og mennesket ble åndelig. Her lærer vi mer hva det vil si å være menneske.

St. Augustin skrev:
Herre, du har skapt oss for deg selv, og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg.

Mennesket er et åndelig vesen som lengter etter sin skaper.

Paulus skriver til korinterne:
Det først mennesket, Adam, ble til en levende sjel, den siste Adam (Jesus) ble til en ånd som gir liv… Det første mennesket var av jorden. Det andre mennesket er av himmelen.

Alf Prøysen skrev i julekveldsvisen at Jesu fødsel skapte en bru mellom himmelen ei krybbe og ei ku. Prøysen sitt poetiske poeng treffer blink. Ved å bli mennesket og komme til jorden så gjør Jesus en bro mellom det himmelske og det jordiske. En bro mellom Gud og mennesket. I Jesus forener vi adama og hayya. Det jordiske og det åndelige. Gud og menneske. Vårt hjerte finner hvile i Ham.

Trykk her for å laste ned bibelleseplanen og bli med på lesingen du også!