Påske, langfredag og lidelse

Påsken består av:
Palmesøndag: Feiring og tilbedelse.
Skjærtorsdag: Fellesskap med Jesus og kirken
Langfredag: Lidelse og død
1 påskedag: Oppstandelse og evig seier.

Lidelse 
Lidelse og død er underkommunisert i vår tid. Vi forholder oss sjelden til døden før den kommer ubehagelig nær. Da reagerer vi med vantro. Hvordan kan det skje meg? Hvordan kan det skje oss? Likt med lidelse. Det er noe vi skal være forsikret mot. Derfor tenker vi når den rammer at noe er galt. Dette har blitt et vestlige argument mot Guds eksistens. Hadde Gud eksistert hadde han ikke tillatt lidelse. Siden lidelse er, kan ikke Gud være. Påsken viser vei ut av denne misforståelsen.

Står Gud bak lidelse?
Kristne til alle tider har funnet mening i lidelse. Den som lider kan finne trøst hos den lidende Frelser. Så har meningen i lidelse historisk blitt dratt for langt ved å si at Gud aktivt påfører oss lidelse for å lære oss noe. Ordene «det er sikkert en mening med det» har blitt sagt i begravelser uten å gi trøst fordi det indirekte sier at Gud står bak. Det tror jeg ikke han gjør! Når lidelse har blitt framstilt slik er det fristende å sette fokuset et annet sted. På troens lyse sider. Det gjør Sentrumkirken. Synden er tilgitt. Døden er beseiret. Jesus er den store legen, den gode hyrden og den sjenerøse forsørgeren.Vi tror oppriktig at helhjertet etterfølgelse av Jesus er den beste måten å leve på. Derfor lever vi i palmesøndag, skjærtorsdag og 1. påskedag. Men vi kan ikke hoppe over lidelse, død og langfredag uansett hvor mye uviselig som har blitt sagt og gjort. Glemmer vi langfredag, så forblir døden tabu og lidelse et argument mot Gud. 

Lidelse og mening 
Mødre vet at barn fødes gjennom lidelse. Foreldre lærer at barneoppdragelse ikke er uten lidelse. Ekteskapet har sesonger av lidelse. De mest meningsfylte relasjonene kommer med lidelse. For sikkerhets skyld, dette er skrevet av en mann som er svært fornøyd med både barn og ektefelle. Forsørgelse er lidelse. Arbeid og frukten av arbeidet gir selvfølgelig dyp tilfredsstillelse men også jevnlig lidelse eller sesonger av lidelse. Som om det ikke var nok gir livet oss sykdommer og ulykker som bærer med seg lidelse. Job fra Bibelen sier: «måneder med tomhet ble min lodd og netter med lidelse min skjebne.» Det mest meningsfylte i livet kommer sammen med lidelse 

Sannhet gir lidelse
Når vi oppdager sannhet, blir sjelden alle glade. Sannhet skaper både glede og motstand. Jesu liv hadde denne effekten. Hatet mot Jesus var det som ledet fram til langfredag. Den type lidelse lover Jesus sine etterfølgere. Peter skriver «Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.» Vi kan ha et sånt positivt syn på lidelse fordi lidelsen alltid lærer oss noe. Jesus lærte lydighet ved å lide sier hebreerbrevets forfatter. Kanskje er det også derfor Jesus lover Paulus lidelse: «jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.» Gjennom disse lidelsene vokste Paulus. I hans tanke er lidelse en integrert del av troen på Jesus. Dette gir han videre til kirkene han startet. Til kirken i Filippi skriver han: «For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham.»

Lidelse gir fellesskap
Paulus oppmuntrer kirken i Roma å se på lidelse som en mulighet til å vise barmhjertighet og gjestfrihet. «Hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.» Det er sjelden vi kommer så nær et annet menneske som når vi gir en hjelpende hånd til noen som lider. Det slår også andre veien «For om ett lem lider, lider alle de andre med.» Når fellesskapet er sterkt kjenner vi hverandres lidelse og kommer nær. I Norge setter vi privatlivet så høyt at vi lar den som lider få være i fred. Denne responsen er ikke kristen. Den kristne responsen i møte med lidelse er trøst. Det er sånn Jesus møter oss: «For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst.» La oss bygge fellesskap gjennom å vise trøst i lidelse. 

Lidelse gir evighetsperspektiv 
Paulus skriver til kirken i Roma: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.»

Lidelsen minner oss om egen sårbarhet og dødelighet. Å se livet på jorden i et evighetsperspektiv gir glede over det man har. I et evighetsperspektiv vet vi at slutten på livet ikke er slutten på oss. Da kan vi falle til ro med at vi ikke må oppleve alt i dette livet. Peter setter også lidelse og evigheten sammen: «En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.» Jeg forstår det slik at å se lidelse i et evighetsperspektiv også hjelper oss å tåle lidelsene. 

Langfredag 
Ikke hopp over langfredag denne påsken. Bruk den til å tenke over lidelsens plass i liv og etterfølgelse av Jesus. Dersom vår teologi er et evangelium som gir frihet fra lidelse og en Gud som beskytter oss fra all smerte, så blir vår teologi før eller senere verdiløs. Vi vil møte både lidelse og smerte. Lidelsen er ikke påført av Gud. Den kommer i tospann med livet, nære relasjoner, arbeidet og etterfølgelsen av Jesus. Den gir oss mulighet til å finne mening, lære, skape fellesskap og sette livet i perspektiv. I all sin grellhet kan faktisk lidelse bidra med noe positivt for oss både som mennesker og kristne. 

Hva med å reflektere over disse versene fra Paulus denne langfredagen? 

«Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!»

Fil 3:7-11

Per Eivind Kvammen