Ord som gir liv
Relevans har vært et viktig ord i pinsebevegelsen de siste 20 årene. Fokuset har kommet som en naturlig reaksjon på sær kultur i mange pinsemenigheter. For å være relevant for omgivelsene har det vært nødvendig å ta tak i internt språk, gudstjenesteform og generell møtekultur. Endringene har vært drevet av ønsket om å koble kirkekultur på omgivelsene.
Uten denne fornyelsen tror jeg pinsebevegelsen kunne plassert seg selv på sidelinjen. Det er ikke realiteten nå. Mange kirker har bygget bro til kulturen og formidler evangeliet på en relaterbar måte. Karl Inge Tangen har skrevet doktorgrad om nye menigheters evne til å koble vestlige unge mennesker på menighetens budskap og visjon. Menighetene i hans undersøkelse, som også har vært toneangivende for mange andre, lyktes i stor grad.
Pinsedag var både kraft og relevans. Kraften kommer til uttrykk gjennom tungetale, ildtunger og frimodighet. Men resultatet av kraften, at alle rundt fikk høre evangeliet på sitt eget språk, er relevans i praksis. Pinsebevegelsens misjonshistorien er denne blandingen av kraft og relevans. Åndsutrustning som gir kraft og frimodighet. Og en evne til å oversette evangeliet og menighetslivet inn i lokal kontekst og kultur. Å være fylt av Den hellige ånd er ikke å være rar, men å være utrustet til å elske og kommunisere med kulturen.
Ønsket om å være relevant har gitt oss et behov for å vise at kristne er normale. Vi fokuserer på våre normale interesser og det livet vi har utenfor kirken for å kunne bygge bro. Disse referansene finner vi også i våre prekener. Men så kan det hende at med ønsket om å være mest mulig normal blir det fristende å skjule sin annerledeshet? En enkle måte å gjøre det på er å ikke snakke så mye om tro. En av de beste beskrivelser på kristne i vår tid er den skjulte minoriteten. De som er annerledes, men ikke blir lagt merke til fordi de ikke viser sin annerledeshet. Ønsket om å understreke hvor lik man er andre er forståelig, men har også konsekvenser.
Har vi mistet noe av frimodigheten med ordene? Er det blitt lettere å snakke om fotball enn Gud? Penser vi samtalen inn på netflixserier heller enn på tro? Er jobb, familie og hobbyer samtaler vi behersker mens Gud er et samtaleemne som gjør oss litt forlegne? Ikke flau over Jesus, men ikke flashe Jesus i ansiktet på de som ikke er interessert. Og de fleste er vel ikke så interessert? Så vi sier ikke så mye om Gud. Relevante og subtile. Venter til noen spør, men sjelden er det noen som spør. Og når noen spør vet vi ikke helt hva vi skal si. Jeg tror dette er en beskrivelse mange kjenner seg igjen.
Er resultatet av at vi også snakker mindre om Gud med andre kristne? Vi plasserer samtalen om Gud innenfor rammen av LINKgruppen, og så er det andre ting som blir samtaleemne under familiemiddagen. Vi sitter i kirken sammen med familie og venner for å høre om Gud, men så glemmer vi å ta med Gud i samtalen i det som skjer etterpå. Dersom vi kjenner oss igjen i dette, så er det viktig at vi setter fokus her. Vi følger Jesus i fellesskap. Da er etterfølgelsen av jesus en viktig del av samtalen i fellesskapet.
Å snakke med et annet menneske om forholdet til Gud. Å dele sine oppturer og nedturer i etterfølgelsen av Jesus. Å dele erfaringer av Guds nærhet og opplevelser av når Gud er fjern. Bryne sine tanker om Gud på andre. Slike samtaler former den kristne sin tro og etterfølgelse. Når Gud blir naturlig del av samtalen med familie og venner fra kirken da er det naturlig å ta med Gud også i samtalen med mennesker som ikke tror. De neste søndagene vil vi fokusere på samtalen og ord som gir liv. En sikker måte å gi ordene liv på er å ta Gud med i samtalen. Kanskje koronabegrensningene som gjør at vi ikke kan møtes i større grupper kan oppmuntre oss til å møte et menneske for kaffe og ta med Gud inn i samtalen? Ja til mange kaffier med samtaler som bygger og former liv og fellesskap.