Mitt forsvar

Ord som overbeviser 
Gud har en misjon i verden og virker i verden også uavhengig av de som tror på ham. Det hender til og med at gjennomsekulære mennesker har åndelige erfaringer som får dem til å tenke på Gud. Vi finner mirakler der ingen kunne tru at Gud kunne bu. Men misjonens Gud jobber ikke alene. Han har også en kirke i verden. Han inviterer dem som tror til å være med på det han gjør. Å snakke med andre om Gud og gi ord som overbeviser kobler oss med det Gud gjør i verden. 

Hvordan?
Hva kan vanlige kristne mennesker som ikke er filosofer, apologeter, teologer og kristne eksperter gjøre for å overbevise nordmenn som allerede er ganske overbevist om at de ikke tror? Paulus var overtalelsesekspert og vi kan lære av hans mange forsvarstaler. Han blir arrestert mens han er besøker tempelet i Jerusalem. Anklagen mot ham er blasfemi, den samme anklagen som ble reist mot Jesus. Også Paulus risikerer dødsstraff. Hans forsvar bygger på rettighetene som romersk borger, hans etniske og religiøse bakgrunn, inngående kunnskap rundt det han er anklaget for bakt sammen med de opplevelsene og oppdagelsene som ledet ham til kristen tro. 

Å leve på en måte som trigger respons
Forsvarstale for Kong Agrippa har flere elementer vi kan lære av. Hele saken som vi leser i apostlenes gjerninger 26 er en reaksjon på Paulus sitt liv og tjeneste. Det er flere som verken liker Paulus eller det han gjør. Dette bør en kristen være forberedt på. Og noen ganger må vi forsvare oss. Men så skal vi også leve liv som skaper positive responser og trigger spørsmål. I møte med egne barn har jeg lært å snakke om Gud når spørsmålene kommer. Dersom det aldri kommer spørsmål så indikerer det at troen på Gud ikke er så synlig i hjemmet vårt. I stedet for å provosere fram samtaler om Gud er det da kanskje nødvendig å gjøre noen justeringer i hvordan troen leves på hjemmebane. Det samme gjelder i møte med klassen, nabolag, kollegium og utvidet familie. Gjør som Paulus og lev troen på en måte som skaper engasjement, trigger spørsmål og gjør at du av og til må stå til ansvar. 

Mitt liv er kjent for alle jøder, for helt fra barndommen har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem. Derfor vet de også, hvis de bare ville vitne om det, at jeg først levde som fariseer og hørte til den strengeste retningen i vår religion. 

Paulus lager bro for å dele tro gjennom å dele om sin bakgrunn 
Å dele troen sin begynner med å dele liv. Å prøve å finne fellesnevnere med dem som lytter er en genial måte å bygge en kommunikasjonsbro. Paulus skriver i første brevet til korintermenigheten at han har gjort det til noe nær en kunstform å finne hvordan han kan identifisere seg med dem som lytter til ham (og hvor de kan identifisere seg med ham) Når vi befinner oss på samme siden som et annet menneske, er det mer sannsynlig at vi lytter til dem. Hva er vår fellesnevner med dem som vi snakker med er et viktig spørsmål å besvare når vi skal gi ord som overbeviser. 

Jeg mente selv en gang at det var en plikt å sette alt inn på bekjempe nasareeren Jesu navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. 

Å gjøre innvendinger til kristen om til argumenter for kristen tro. 
Paulus hadde mye mot kristen tro. Han hatet de kristne og det de stod for. Han mente til og med at han gjorde Gud en tjeneste ved å forfølge, fengsle og henrette kristne. Han anså dem som gudsbespottere. Han kunne ikke forstå at kristne tilba Jesus som Gud. Når han selv kommer til tro og forstår hvem Jesus er, så bruker han sin inngående kunnskap til Skriftene for å forklare Jesus død og oppstandelse. Når han svarer på sine innvendinger får han argumenter i møte med andre. CS Lewis, ateisten som tenkte seg fram til kristen tro, gjorde det samme. Han imøtegikk innvendinger fra ateister med intelektuell eleganse fordi han hadde kjempet med de samme spørsmålene selv først. Vi har kanskje ikke en dramatisk forhistorie som Paulus, men vi kan tenke gjennom hvilke spørsmål som har vært viktige for oss å få svar på for at troen skal lande i hode og hjerte. Svarene på de spørsmålene gir ord som overbeviser. 

Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg. Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.’ Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger. 

Min fortelling leder fram til møte med den oppstandne Jesus 
Da jeg begynte som ungdomsleder og fikk jeg plutselig mange muligheter til å fortelle om min tro på Jesus. Til og begynne med tenkte jeg at jeg ikke hadde en skikkelig historie å fortelle. Mine foreldre er kristne, jeg vokste opp i en kristen menighet med kristne venner og gjett hva, voila jeg er kristen. Men da jeg gikk gjennom tenårene mine for å hente fram tankeprosesser og erfaringer fra den perioden begynte det å dukke opp ting i hukommelsen som gjorde at jeg forstod at også jeg hadde en historie å fortelle. Det var en litt mer spennende historie enn den jeg skisserte over her. Hundrevis av ungdommer har hørt den. Tenk tilbake til hvor de viktige trosvalgene dine ble gjort. Hvilke erfaringer gjorde du deg da og hva andre ting gjorde at du ble en kristen? Dette er en øvelse også for ektefeller: Gjenfortell historien om hvordan dere møttes og hva som skjedde den første tiden. I gjenfortellingen er det ikke utenkelig at noen av følelsene fra den tiden banker på døren. Evangelisten Johannes kaller dette for den første kjærlighet. Å fortelle om den første kjærlighet til Jesus gir ord som overbeviser. 

Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. 

Invitere til kristen tro og kristent liv.
Det klassiske kristne vitnesbyrd trør ofte feil her. Den heftige delen av fortellingen er det som skjedde før troen på Jesus. Møtet med Jesus blir troverdig nok, men inntrykket de som hører sitter igjen med er at livet før Jesus kanskje var det mest spennende. Jordan Peterson, den kanadiske psykologen og samfunnsdebattanten, er på en interessant åndelig reise som nærmer seg mer og mer klassisk kristen tro. Hans veivisere i reisen ser ut til å være fornuft/logikk, bibelstudier og troende samtalepartnere. I en nylig samtale med en kristen tenker argumenterer Peterson for at kirken mister unge mennesker fordi den forventer for lite av dem. At Jesu ideal ikke løftes høyt nok som et mål å innrette livet og fellesskapet mot. De som tar Jesu ord på alvor kan risikere å ende opp med et liv som er ganske så spennende. Peterson inviterer blant annet til å alltid fortelle sannheten for å se hvor det leder deg. Han garanterer den som etterlever det et spennende og meningsfylt liv. Når paulus inviterer til omvendelse og et gjerninger som svarer til omvendelsen så inviterer han egentlig til det samme bare med litt andre ord. Et kristent liv er etterfølgelse av jesus og det er både innholdsrikt, meningsfylt og spennende. Når vi inviterer til et kristent liv og selv lever et kristent liv så gir vi ord som overbeviser. 

Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» 

Min fortelling leder til en oppfordring om å ta ta imot troen
Paulus forsvarer ikke bare i god postmoderne ånd sin egen personlige tro, men er overbevist om den objektive sannheten i troen på Jesus og gjør dermed sitt beste for å overbevise også Agrippa. Han lar seg ikke ydmyke eller skremme av kongens overordnede posisjon. I møte med sannheten byttes rollene og det er Paulus som blir den frimodig ambassadøren for kongen. Paulus selv er overbevist og derfor kan han snakke med overbevisning. Til og med den som ikke er så dyktig i diskusjoner kan være overbevisende når man er overbevist selv. Et liv som bygger opp under ordene overbeviser enda mer. Så tror jeg det hjalp at Paulus nok tenkte at Kong Agrippa kunne bli kristen. Han hadde ikke sperren i hodet som sa at kristen tro er for noen spesielle typer mennesker og uaktuell for andre. Han hadde sett mennesker av ulike religiøse, etniske og sosioøkonomiske bakgrunner la seg overbevise. Hvorfor ikke også kong Agrippa? Kan jeg tenke at kollegaen kan bli kristen? Hva med naboen? Kan de ordene jeg setter på troen min kan være hjelp for andre å finne tro? Når det synker inn at de kanskje kan det, kan du benytte muligheten som nysgjerrige spørsmål gir og svare når du blir stilt til ansvar for troen din slik Paulus ble det. Kanskje noen kan si som kong Agrippa, det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen?